L’albero a cui tendevi
Treet mot hvilket du rakte ut
La pargoletta mano,
Den lille barnehånden,
Il verde melograno
Det grønne granatepletreet
Da’ bei vermigli fior,
Med sine vakre skarlagensrøde blomster,
Nel muto orto solingo
I den stille, ensomme hagen
Rinverdí tutto or ora
Har nettopp blitt grønt igjen
E giugno lo ristora
Og juni gjenoppretter det
Di luce e di calor.
Med lys og varme.
Tu fior de la mia pianta
Du, blomst av min plante
Percossa e inaridita,
Slått og visnet,
Tu de l’inutil vita
Du, av mitt unyttige liv
Estremo unico fior,
Den siste og eneste blomsten,
Sei ne la terra fredda,
Du er i den kalde jorden,
Sei ne la terra negra;
Du er i den mørke jorden;
Né il sol piú ti rallegra
Solen gleder deg ikke lenger
Né ti risveglia amor.
Ei heller vekker kjærligheten deg.
